En langdryg prosess





Jeg burde vel vært forberedt på det: Jeg har skrevet tre romaner tidligere, og brukt flere år på samtlige av dem. Slik ser det ut til å bli denne gangen også. Har vel skrevet en 15-20 sider i manus, og har nokså mange «stikkordsnotater» liggende, men det er nok lenge før vi kan snakke om verken råmanus eller foreløpig manus.

Notater, ideer og stikkord noteres flittig i en av de mange notatbøkene et liv i organisasjonsarbeid har utstyrt meg med. I tillegg er det en del løse lapper i den boka.

De løse lappene tolker jeg som en forfattervane/-tradisjon med røtter til kolleger som Tarjei Vesaas og Knut Hamsun. De praktiserte dette begge to. Vesaas hadde alltid en blokk - eller var det en notatbok? – liggende på nattbordet, sammen med en blyant, eller kanskje var det penn, og våknet han med en idé, slo han på lyset og noterte ideen.
Hva Haldis sa har han aldri røpet.

Knut Hamsun hadde ei skrivestue på gården sin, Nørholm. Der sto et litt grovt kjøkkenbord som han skal ha snekret selv, og med en voksduk på.
Hamsun var også en blyantmann; en grov tømmermannsblyant, sies det.
Han noterte ideer og tanker på små lapper som lå den ene siden av skriveplassen hans, og når han hadde brukt den ideen, ble lappen flyttet til den andre siden. Om han hadde skriveblokk eller skrivebok, er også blant litteraturvitenskapens hemmeligheter, men skrivemaskin var det ikke.
Han hadde vel på sitt vis en flott og karakteristisk håndskrift, men jeg vil tro typografene bannet inni seg når manuset kom.

(En digresjon: Min gamle sjef på Krigsropets redaksjon, Olav Kvam, var opptatt av de manusene vi sendte fra oss var rene og tydelige, ikke med mange håndskrevne rettelser. -Får de et slikt manus, da banner de, og jeg vil ikke ha på meg at et manuskript fra Krigsropet får typografen til å banne, pleide han å si.)

Jeg forstår det vel på et vis når forfattere som Knut Hamsun og andre reiste bort for å gjøre ferdig en bok, men det er ingen løsning for meg.
Ikke har jeg noe sted å reise til, og ikke noe behov for å reise fra huset vi bor i, der Greta viser meg all den omsorg og hjelp jeg trenger.
Det er sikkert de som synes hun skjemmer meg bort, men det lever vi godt med, begge to.
I hvert fall jeg.

Lindtveit, 10. august 2026
Nils-Petter Enstad

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Ikke skjedd så mye....

Bilde
Jeg ser at de første innleggene på denne bloggen kom nokså tett i juli 2025. Nå skriver vi februar 2026... Har det skjedd noe med "Roman IV"? Svaret må vel bli et slags "njæ...". Jeg noterer stadig stikkord og små scener til notatboka som er satt av til prosjektet. Jeg får et stadig litt bedre grep om selve fortellingen og hva den skal gå ut på - i hvert fall i mitt eget hode. I stedet har jeg prioritert et annet prosjekt: En liten bok om salmen "Å, store Gud". Det manuset er fullført, og jeg har levert det til et forlag. Forlag og forfatter er blitt enige om et samarbeid. Samtidig har jeg sagt fra meg et prosjekt som jeg nok har vært glad for å ha, men som samtidig har krevd mye både arbeid og tid: Bladet "Kristne Arbeidere". Jeg ble takket av såpass offentlig på landsmøtet til Kristne Arbeidere at det vil se rart ut om jeg skulle ta opp igjen den tråden. Og jeg har faktisk holdt på med det bladet i 25 år. Så nå har jeg ryddet meg mer ...
Les mer

«Hermes Baby»

Bilde
For etter hvert svært mange år siden kjøpte jeg en slik skrivemaskin på et loppemarked; jeg tror prisen var 25 kroner . Den var av merket «Hermes Baby», kanskje en av historiens første, lette «reiseskrivemaskiner». Veide den ett kilo, var det toppen. Den ble kjøpt i den tida vi bodde i Frelsesarmeens blokk på Teisen, og vi jobbet på Frelsesarmeens hovedkvarter begge to. Jeg hadde nok en annen skrivemaskin hjemme, en gammel Olympus som jeg hadde overtatt etter min far da de reiste til Indonesia som misjonærer i 1977. «Hermes Baby» var ifølge det jeg kan lese meg til på nettet den typen skrivemaskin Ernst Hemingway hadde med seg når han var på reise. Jeg hadde min «baby» med på reiser og ferier også, blant annet har jeg en klar erindring om at jeg skrev en nokså lang kronikk for Krigsropet på den maskinen. Da var vi på vinterferie og hadde fått låne offisersboligen til Nord-Odal 1. korps, på Sagstua, siden han som var korpsleder bodde på Eidsvoll. «Husleien» var, om jeg husker...
Les mer

Så smått i gang...

Bilde
Et utdrag fra den prosjektbeskrivelsen jeg leverte i forbindelse med stipendsøknaden til Forfatterforbundet: «En roman (foreløpig ingen arbeidstittel utover «Roman IV») som tar utgangspunkt i at en middelaldrende sønn kommer til sitt barndomshjem for å rydde etter sin far, som er død like før. Moren har vært død i flere år. Det fortellende «jeg» er den yngste i en forholdsvis stor barneflokk, og er – slik jeg ser det for meg akkurat nå – den eneste av barna som fortsatt lever. Faren/foreldrene var misjonærer i Afrika, og i store deler av guttens barndom var faren fraværende fordi han jobbet i Afrika mens moren var i Norge, dels for å følge opp skolegangen til de eldre i søskenflokken, dels på grunn av «attpåklatten», som fortellingen formidles gjennom. » Dette kan vel ses som omrisset av en roman med «misjonærbarn-problematikk», og er vel kanskje det også, men jeg håper det skal bli noe mer enn det. Kanskje om «utenforskap»? Det er flere år siden jeg gjorde de første, små notaten...
Les mer