«Hermes Baby»


For etter hvert svært mange år siden kjøpte jeg en slik skrivemaskin på et loppemarked; jeg tror prisen var 25 kroner.

Den var av merket «Hermes Baby», kanskje en av historiens første, lette «reiseskrivemaskiner».
Veide den ett kilo, var det toppen.
Den ble kjøpt i den tida vi bodde i Frelsesarmeens blokk på Teisen, og vi jobbet på Frelsesarmeens hovedkvarter begge to. Jeg hadde nok en annen skrivemaskin hjemme, en gammel Olympus som jeg hadde overtatt etter min far da de reiste til Indonesia som misjonærer i 1977.

«Hermes Baby» var ifølge det jeg kan lese meg til på nettet den typen skrivemaskin Ernst Hemingway hadde med seg når han var på reise.
Jeg hadde min «baby» med på reiser og ferier også, blant annet har jeg en klar erindring om at jeg skrev en nokså lang kronikk for Krigsropet på den maskinen. Da var vi på vinterferie og hadde fått låne offisersboligen til Nord-Odal 1. korps, på Sagstua, siden han som var korpsleder bodde på Eidsvoll.
«Husleien» var, om jeg husker rett, å ta ansvaret for et møte («Ukens fest») mens vi var der.
Kronikken jeg tastet inn på det vesle loftskontoret i huset fylte tre sider i Krigsropet nr. 25, 1981.
Et tresiders oppgjør med astrologien ble nok det viktigste bidraget til folkeopplysningen som min vesle Hermes Baby kom med – og kanskje også skrev jeg noen andakter med den maskinen.

Etter hvert ble den forfremmet til – degradert til? – leketøy for Martin og Ragnar - her er det sistnevnte som får prøve seg.

Hvorfor denne kultur- og industrihistoriske runde?
Ikke for noe annet enn at da jeg satt og jobbet med det som forhåpentlig blir min fjerde roman, dukket «Hermes Baby» opp i tanken og fortellingen, og fikk noen linjer der.


Når jeg nå søker på nettet ser jeg at den typen skrivemaskin jeg ga 25 kroner for på et loppemarked i 1980 eller der omkring, nå selges for over 1500 kroner. Kanskje jeg skulle tatt vare på min gamle «baby»?
Den endte trolig sine dager i en søppelkasse da familien Enstad flyttet til Sandvika sommeren 1982. Eller kanskje fikk den et litt lengre liv på gutterommet til de to yngste i familien?

Lindtvedt, 7. mai 2026

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Ikke skjedd så mye....

Bilde
Jeg ser at de første innleggene på denne bloggen kom nokså tett i juli 2025. Nå skriver vi februar 2026... Har det skjedd noe med "Roman IV"? Svaret må vel bli et slags "njæ...". Jeg noterer stadig stikkord og små scener til notatboka som er satt av til prosjektet. Jeg får et stadig litt bedre grep om selve fortellingen og hva den skal gå ut på - i hvert fall i mitt eget hode. I stedet har jeg prioritert et annet prosjekt: En liten bok om salmen "Å, store Gud". Det manuset er fullført, og jeg har levert det til et forlag. Forlag og forfatter er blitt enige om et samarbeid. Samtidig har jeg sagt fra meg et prosjekt som jeg nok har vært glad for å ha, men som samtidig har krevd mye både arbeid og tid: Bladet "Kristne Arbeidere". Jeg ble takket av såpass offentlig på landsmøtet til Kristne Arbeidere at det vil se rart ut om jeg skulle ta opp igjen den tråden. Og jeg har faktisk holdt på med det bladet i 25 år. Så nå har jeg ryddet meg mer ...
Les mer

Så smått i gang...

Bilde
Et utdrag fra den prosjektbeskrivelsen jeg leverte i forbindelse med stipendsøknaden til Forfatterforbundet: «En roman (foreløpig ingen arbeidstittel utover «Roman IV») som tar utgangspunkt i at en middelaldrende sønn kommer til sitt barndomshjem for å rydde etter sin far, som er død like før. Moren har vært død i flere år. Det fortellende «jeg» er den yngste i en forholdsvis stor barneflokk, og er – slik jeg ser det for meg akkurat nå – den eneste av barna som fortsatt lever. Faren/foreldrene var misjonærer i Afrika, og i store deler av guttens barndom var faren fraværende fordi han jobbet i Afrika mens moren var i Norge, dels for å følge opp skolegangen til de eldre i søskenflokken, dels på grunn av «attpåklatten», som fortellingen formidles gjennom. » Dette kan vel ses som omrisset av en roman med «misjonærbarn-problematikk», og er vel kanskje det også, men jeg håper det skal bli noe mer enn det. Kanskje om «utenforskap»? Det er flere år siden jeg gjorde de første, små notaten...
Les mer

Stipend og annen støtte

Bilde
Det finnes sikkert forfattere som er blitt rike som følge av sitt forfatterskap. Jeg er ikke blant dem. Det finnes også forfattere som lever godt og bekymringsløst av sitt forfatterskap. Jeg er ikke blant dem heller. De aller fleste av oss som lever for å skrive oppdager ofte at det kan være krevende å skulle leve av det å skrive. Vil man leve av å være et skrivende menneske, er det å få jobb i en redaksjon en velprøvet vei og kan godt anbefales. Men samtidig risikerer man at «forfatteren» - kanskje «dikteren» - i deg blir spist opp av journalisten. Da er det kanskje lettere å gjøre som en forfatterkollega av meg fortalte at han hadde gjort: Han tok seg en «vanlig» jobb – i Posten, i dette tilfellet – og forsørget sin familie gjennom dem, og så var han forfatter og dikter på fritida. Kanskje blir det færre bøker på den måten – men kanskje også flere ideer? I Til gjennomføringen av det prosjektet som er tema for denne bloggen har jeg fått et stipend fra Forfatterforbundet. ...
Les mer