Stipend og annen støtte

Det finnes sikkert forfattere som er blitt rike som følge av sitt forfatterskap.
Jeg er ikke blant dem.
Det finnes også forfattere som lever godt og bekymringsløst av sitt forfatterskap.
Jeg er ikke blant dem heller.

De aller fleste av oss som lever for å skrive oppdager ofte at det kan være krevende å skulle leve av det å skrive.
Vil man leve av å være et skrivende menneske, er det å få jobb i en redaksjon en velprøvet vei og kan godt anbefales.
Men samtidig risikerer man at «forfatteren» - kanskje «dikteren» - i deg blir spist opp av journalisten.
Da er det kanskje lettere å gjøre som en forfatterkollega av meg fortalte at han hadde gjort: Han tok seg en «vanlig» jobb – i Posten, i dette tilfellet – og forsørget sin familie gjennom dem, og så var han forfatter og dikter på fritida.
Kanskje blir det færre bøker på den måten – men kanskje også flere ideer?

I
Til gjennomføringen av det prosjektet som er tema for denne bloggen har jeg fått et stipend fra Forfatterforbundet.
Jeg velger derfor å gjøre meg noen refleksjoner rundt dette med både stipendier og annen støtte til litterære prosjekter.

Forfatterforbundet er den tredje av de skribentorganisasjonene jeg er medlem, og den siste jeg meldte meg inn i.
Det er snakk om tre ulike foreninger med tre ulike formål.
Siden de fleste bøkene mine er sakprosabøker, er Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening den jeg har det lengste medlemskapet i.
Jeg mener å huske at jeg meldte meg inn rundt år 2000, kanskje i 1998 eller 1999.
Kravet den gang var at man hadde produsert minst 100 sider faglitterær tekst, enten i form av bøker eller tidsskriftartikler. Det kravet oppfylte jeg med god margin. De første årene var jeg forholdsvis aktiv i foreningens virksomhet. Jeg bodde i Askim, jobbet i Oslo og det var stadig arrangementer som ble holdt i Oslo. Etter at jeg flyttet til Arendal i 2013 har denne aktiviteten dalt for min del, dels fordi det foregår mindre slik aktivitet her på Sørlandet, men også fordi – vel, jeg er blitt et antall år eldre. Senere ble jeg også såkalt oversettermedlem i foreningen, etter at en oversettelse jeg gjorde av ei engelsk bok for Frelsesarmeen ble godkjent.
Den andre skribentorganisasjonen jeg meldte meg inn i var Kritikerlaget. For å bli godtatt der, måtte man kunne dokumentere å ha skrevet minst fem (tror jeg det var) anmeldelser av bøker. Jeg husker jeg gikk forholdsvis nøye gjennom utklippene mine for å finne fem - jeg må vel ha tenkt at de var blant «de beste»? - som jeg la ved søknaden. Det var ellers nok å ta av - sist jeg talte opp hadde jeg skrevet omlag 450 bokanmeldelser.

II

Mitt første stipend fra NFFO fikk jeg for et prosjekt som førte til boka «Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre».
Boka kom ut på Kolofon Forlag i 2008; da hadde jeg slitt med å finne en forlegger etter at forlaget som i utgangspunktet sa seg interessert, trakk seg ut.
Jeg er ikke den eneste forfatter som har opplevd dette, men frustrasjonen er uansett stor; ikke minst fordi det er noen forventninger fra Det faglitterære fond sin side når det gjelder publisering.
Jeg valgte den litt desperate løsningen å la Kolofon Forlag gi ut boka. Dette er en type selvpubliseringsforlag som stort sett blir en økonomisk sett nokså kostbar erfaring for forfatteren.
Så «been there – done that»; ikke noe jeg prøver igjen.

Neste gang jeg fikk stipend var det for å skrive bok om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid.
Her var flere forlag interessert, og jeg endte opp med å gjøre en avtale med CappelenDamm, som da også ga ut boka i 2012: «Vårherres sporhunder. Fortellinger om og fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid».
Dette var den første norske boka om dette arbeidet, om ikke den første på norsk- Luther Forlag ga på 1970-tallet ut en oversettelse av en svensk bok: «Guds detektiver».
Jeg syntes ikke at «detektiver» var noen god beskrivelse av hva arbeidet dreide seg om, og landet derfor på «sporhunder», med forlagets tilslutning.
Boka fikk solid lansering både i Frokost-TV og andre kanaler og medier, men salget ble nok ikke det verken forlaget eller jeg hadde håpet på.
I tillegg til de to prosjektstipendiene fra NFFO, har jeg også fått et par reisestipend, både qua forfatter og qua oversetter.

III

Når det gjelder «annen støtte» til bokprosjekter, har jeg noen erfaringer med det også.
I 2002 ga jeg ut boka «Tegnet i hendene. Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde».
Boka kom ut på Genesis Forlag; der ga jeg også ut en annen bok et par år senere: Romanen «Blikkfatet».
Boka om arbeidet blant døve og blinde kom ut samme år som arbeidet hadde vært i gang i 85 år.
I dag er ikke dette en egen virksomhet innen Frelsesarmeen lenger, så man kan si at den kom i «grevens tid», mens det ennå fantes levende tidsvitner, blant annet.
For å skrive denne boka fikk jeg en god avtale med Frelsesarmeens hovedkvarter om en deltidsstilling et antall måneder, slik at jeg kunne frikjøpes fra min egentlig jobb i KrF.
Kontorplass ble også stilt til disposisjon, og selv om boka ikke ble skrevet helt ferdig i løpet av de månedene, ble manus klart og boka kom ut.
I dag er den vel den mest omfattende dokumentasjonen om denne virksomheten som foreligger.

I 2013 var jeg arbeidsledig og hadde god tid til å skrive.
Med min sans for historiske merkedager ble jeg tidlig oppmerksom på at det dette året var 50 år siden John Lyng dannet sin kortvarige regjering; den første siden krigen som besto av andre enn Arbeiderpartiet.
Jeg fikk en avtale med Tankesmien Civita og Kristin Clement, og i august forelå «Sommeren som endret Norge. Om John Lyngs regjeringsdannelse i 1963».
Boka ble godt mottatt og fikk god presse.
At jeg fikk samlet stoffet, skrevet det og fikk det ut samtidig som jeg sto på flyttefot fra Askim til Arendal og kombinert bryllup- og 60-årsferiring får man skrive på kontoen for god arbeidsdisiplin fra forfatter/jubilant/brudgom – i hvert fall det året.

IV
Andre prosjekter jeg har fått støtte for å gjennomføre er boka om Lukasstiftelsen fra 2008 («Fra bibelmisjon til diakoni. Lukasstiftelsen gjennom mer enn 100 år»), om MS-forbundet fra 2016 («Den «glemte» sykdom lot seg ikke glemme») og endelig boka om Kristne Arbeidere fra 2019 («Rosen og korset. En fortelling om et kristent venstre i Norge» - Gaveca forlag).
For disse tre var det organisasjonene selv som var oppdragsgivere og ga støtte.
Boka om salmedikteren Elevine Heede fra 2020 («Elevine Heedes vei – en salmedikter fra Arendal» - Gaveca Forlag) ga Arendal kommune støtte til da den forelå ferdig; det kan vel kalles en form for støttekjøp.
Når det gjelder det prosjektet jeg har fått stipend til nå, skriver jeg mer om det i neste innlegg.

Lindtveit, 7. juli 2025